De glemte kvinnene

8. mars er den internasjonale kvinnedagen og fra jeg var liten har jeg alltid markert dagen. Min mor er en sånn super feminist som kan slå i bordet og påpeke kjønnsstereotypier når vi ser på TV. Det er takket henne at jeg har alltid følt at kvinnedagen er min dag, en kamp dag og en fest dag.

Jeg blir derfor skuffet og overrasket når arrangementer holdes utilgjengelige steder, eller det arrangeres tema foredrag om vold mot kvinner der ikke alle kvinner snakkes om. Jeg føler meg noen ganger som en av de glemte kvinnene. Den ene identitetsmarkøren blir så stor at kjønnet glemmes. Vi blir de funksjonshemmede, en grå masse som har sine problemer, men de har ingenting med kvinnedagen å gjøre. Det er så lett å glemme at funksjonsvarierte kvinner har samme utfordringene som andre kvinner, men disse forsterkes av funksjonsvariasjonen. Dette gjør oss mer sårbare for vold, seksuelle overgrep, utnyttelse og forbigåelse i arbeidslivet.

Det er nettopp derfor FFO og Unge funksjonshemmede har lansert #idetskjulte kampanjen som setter søkelyset på vold og overgrep mot funksjonshemmede. Tallene vi har er skremmende; dobbelt så mange funksjonshemmede som i befolkningen øvrig har vært utsatt for vold eller overgrep (Ramm og Otnes, 2013) og synshemmede og personer med nedsatt hørsel (både gutter og jenter) er spesielt utsatt.

Det finnes dessverre lite forskning på funksjonsvarierte kvinners liv da dette vanligvis ikke er kjønnsdelt. Det som finnes maler et sørgelig bilde av vold, overgrep, utestengelse og kjønnsstereotypisk tildeling av hjelpemidler. Kvinner får i større grad hjelpemidler til huset, i mindre grad elektroniske hjelpemidler som kan brukes til å forlate hjemmet. Men som kampanjen viser gjennom ulike historier så er funksjonshemmede kvinner sårbare enten de er hjemme, på bussen eller til og med på nettet.

I 2018 var jeg på parole møtet i Oslo for 8.mars for første gang. Jeg ble godt tatt i mot, men jeg måtte holde appellen min fra gulvet siden det ikke var rampe til scenen. Vi fikk en egen parole, det samme fikk vi i 2019 og i 2020 går mange funksjonsvarierte kvinner i Oslo, Bergen og andre steder under parolen «Det er ikke snakk om homo, hemma eller kvinnekamp. Det er vår felles kamp». Dette tenker jeg er utrolig viktig at kvinne bevegelsen har større fokus på. For det burde ikke være sånn at det er bare funksjonsvarierte sin jobb å minne kvinnebevegelsen på at vi eksisterer og at vi er kvinner. Det er også kvinne bevegelsen som må gjøre plass til oss, signalisere at vi er velkomne og sette våre utfordringer øverst på programmet. Ikke bare når vi funksjonsvarierte ber om det.

For alle kvinner er like mye kvinne og like mye verdt.