Hopp til hovedinnhold

Ungdom er ulike, men har mange felles utfordringer. Ungdomstiden er en viktig overgangsfase hvor man blir mer selvstendig og trer inn i voksenlivet, samtidig som identiteten er i utvikling og man møter på nye utfordringer. Mange velger utdannelse, flytter hjemmefra og søker jobb.

 

Ungdomstiden er ofte preget av sårbarhet, usikkerhet og mange har et ønske om å ikke å skille seg ut eller oppfattes som annerledes. For mange er det viktig å føle tilhørighet og være lik de andre i gjengen. Unge med funksjonsnedsettelser kan kanskje føle ekstra sterkt på dette. Alle kan føle seg sårbare i overgangsfaser, men for de av oss som bryter med normer for kropp og funksjon, kan usikkerhetene bli større. Opplevelser med utestenging, hatprat og mobbing kan også vanskeliggjøre ungdomstiden ytterligere for unge med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom.

Barrierer

Unge med funksjonsnedsettelser kan oppleve å møte på barrierer og utfordringer som annen ungdom ikke kjenner på i ungdomstiden og i overgangen til voksenlivet

Flere unge med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom møter på barrierer som diskriminering, og opplever at samfunnet ikke er tilrettelagt og tilgjengelig. Dette kan gjøre det vanskelig å delta på eksempelvis skolen, kultur- og fritidsaktiviteter og andre sosiale sammenkomster eller aktiviteter som å gå på restaurant, cafe, fest og bursdager. Ofte kan koordineringen mellom ulike offentlige instanser svikte og ny skole, kommune eller hjelpeapparat kan stille krav om dokumentasjon gjentatte ganger. Mange må selv skaffe seg ekspertise på egen tilstand, og ta et større ansvar for egen helse og behandling enn sine jevnaldrende. 

 

Den daglige organiseringen av hverdagen kan være mer krevende for funksjonshemmede. Det er ofte utfordringer knyttet til universell utforming, tilrettelegging, transport, økonomiske prosesser, samt praktiske forhold som kontakt med assistenter og offentlige instanser som NAV og helsevesenet. Dette krever mye innsats og tid, og det usynlige arbeidet som kreves for å håndtere disse utfordringene kan være slitsomt.

Les mer:

Det er ikke uvanlig at man kan føle på minoritetsstress, som er en slags tilleggsbelastning man kan bli utsatt for som minoritet. Det kan handle om å oppleve negative reaksjoner, eller frykte at de oppstår, men også skam og vonde følelser knyttet til hvordan man ser på sin egen identitet som minoritet. 

 

Personer som tilhører majoriteten, kan være nysgjerrig og ha en forventning om at personer som bryter med normene skal fortelle om hvordan det er å tilhøre en minoritet. Selv om slik nysgjerrighet er godt ment kan det oppleves belastende for funksjonshemmede som til stadighet må svare på spørsmål som for eksempel:

 

  • «Hva feiler det deg?»/«Hva skjedde med deg?»
  • «Hvorfor er du på byen, kan du danse i rullestol?»
  • «Kan du ta utdanning/jobbe?»
  • «Hvorfor går du på kino når du ikke kan se?»

     

Refleksjon: Hvilke spørsmål er ok å stille personer som utfordrer normer? Hvilke spørsmål er ikke ok? 

 

Lær mer om minoritetsstress her.