Vi trenger en ung revolusjon i politikken

Lederen for Unge Sentrum, Simen Bondevik (21) har cerebral parese (CP), kronisk lungesykdom og migrene. Han vil ha slutt på en politikk forbeholdt normfungerende og de mest privilegerte i samfunnet. Simen visste allerede som 11-12 åring at han ville engasjere seg politisk, men med en aldersgrense på 13 år for å melde seg inn måtte han vente. På 13-årsdagen kunne han endelig kalle seg Krf-medlem, noe han gjorde frem til 2020, da han forlot Kristelig Folkeparti (KrF) til fordel for det nystartede Partiet Sentrum. 

Hva er de viktigste politiske sakene for deg nå? 

-Jeg vil si at jeg er en ganske følelsesstyrt person på den måten at jeg følger samvittigheten og det som kjennes riktig inni meg. Jeg er veldig opptatt av å gjøre det jeg mener er rett. Klimakrisen kommer først, det er vår tids aller største utfordring. Deretter fattigdom og bistand fordi verdens ressurser er veldig skjevt fordelt. Videre er det innvandring og integrering. Jeg synes den tonen mange politikere snakker om innvandrere på er veldig vondt å høre på. I det siste har jeg også blitt mer og mer opptatt av ulike minoriteters rettigheter, så kan egentlig si at det blir fire områder som jeg brenner aller mest for nå.

Du har medlemskap i flere ulike interesseorganisasjoner også. Likevel virker du klar på at politikken er det riktige stedet å engasjere deg. Hvorfor det? 

-Det finnes mange viktige måter å engasjere seg på og interesseorganisasjoner er en av dem. Men for meg som er opptatt av mange ulike felt og samfunnet som helhet var det egentlig helt naturlig å gå inn i et parti. Det er partiene som har makt i Norge, og vi trenger innflytelse her for å endre de sakene vi vil i samfunnet direkte.

Har du opplevd barrierer for å kunne delta i politikken? 

-Holdningene i politikken er en barriere i seg selv. Det er en grunn til at de fleste på Stortinget er eldre hvite funksjonsfriske heterofile cismenn, ikke sant? Hele det politiske systemet er bygget opp for folk som passer inni normen og som har best forutsetninger for å engasjere seg, og det ser vi også resultatet av i politikken. Demokratisk deltakelse er på den måten forbeholdt de mest privilegerte i samfunnet. Det trengs en endring i folks tankemønster. 

-I politikken er det forventet at tempoet skal være 110% hele tiden, og det klarer man ikke alltid. Hvem som helst ville ikke klart det! Men for kronisk syke og folk med funksjonsnedsettelser så kan det være ekstra utfordrende. For meg er det viktig å få mulighet til å slappe av når det er store samlinger og møter, for eksempel ved å ha et eget hotellrom. Det er noe som fungerer godt for meg så jeg kan gjøre jobben jeg er satt tid.

Hva skal til for at flere skal kunne delta? 

-Ved å ha påmeldingsskjema ved arrangementer kan man si fra om behov og bidra til både mer tilgjengelighet og tryggere omgivelser for deltakerne. Dette er bare ett av flere tiltak som gjør politikken mer tilgjengelig. Det må komme et løft når det kommer til universell utforming på politiske arenaer. Jeg har vært på noen hundretalls politiske møter, men aldri ett hvor det har vært tegnspråktolka, for eksempel.

Hva vil du si til unge som lurer på hvor de skal engasjere seg? 

-Politikken er også et sted for læring. Jeg møter ofte engasjert ungdom, men som likevel kan være redde for at de ikke er smarte nok eller kan nok om politikk for å delta. Disse forestillingene vil jeg til livs. Utgangspunktet mitt var at jeg synes det er dumt at det er så mye fattigdom i verden, og at vi må gjøre mer for klimaet, men jeg visste jo ikke noe mer enn det. Når man begynner å engasjere seg lærer man mer om det man er interessert i. Til tross for at unge under 30 utgjør 40% av befolkningen gjenspeiles ikke dette i antall folkevalgte på stortinget, og representanter for unge med kronisk sykdom eller funksjonsnedsettelse er nærmest fraværende. Vi trenger en ung revolusjon i politikken. I dag er det sånn at de som er innafor normen slipper opp og frem. Det kan vi endre på.