Det er kult å tenke på at det å inkludere kan være med å redde klima

Aurora Kobernus (23) meldte seg inn i Miljøpartiet De Grønne (MDG) 1 januar i 2021. En uke senere hadde hun levert forslag til forbedring på partiets funkisfelt, og fikk gjennomslag på alle punkter. Nå er hun partiets frivillige fagrådgiver og styremedlem i Nordre Aker MDG.

 Hvordan begynte du å engasjere deg i politikk? 

-Veien til politikken gikk via diagnosespesifikke organisasjoner. Foreningene ga trygge rom hvor man kunne prøve seg frem uten frykt for å dumme seg ut. Som student opprettet jeg Funkisstudentene på Blindern, et samlingspunkt for mennesker som bryter med funksjonsnormen og er under utdanning. I disse foreningene fikk jeg nyttige verktøy for å jobbe videre med det jeg ville, og etter hvert ble jeg sikker på at jeg ville være mer aktiv i politikken. Men en ting bekymret meg, hvor er alle funkispolitikerne? Det spørsmålet bidro til at jeg bestemte meg for å delta i partipolitikken, slik at jeg kunne gjøre den mer tilgjengelig for flere kronisk syke og funksjonshemma, som meg selv. Det ville jeg finne ut av og gjøre noe med. 

Hvordan jobber du med sakene som opptar deg? 

-Jeg jobber ofte med saker fra bunn og videre opp i systemet, men har også fått gjennomslag når jeg har tatt opp saker direkte, som da jeg jobbet for at skolestreik for klima måtte bli universelt utformet. Det er viktig at alle elever skal ha mulighet til å ytre seg om klimakrisen og Norges ansvar i den. Under skolestreiken deltok flere funkiser. Selv om ikke alle nødvendigvis var enige med meg politisk, var det mange som sa hvor viktig det var å bli invitert og få mulighet til å delta.

-Klimastreiken fikk stor oppmerksomhet over hele landet. Man skal ikke undervurdere potensiale til «små» lokale arrangementer i nærmiljøet sitt. I dette tilfellet førte det til at jeg fikk snakket med mange stortingspolitikere og fikk komme rett til kjernen.

Hvordan kan man bli bedre på å tilrettelegge for flere? 

-"Hva trenger du?" Dette spørsmålet er en god start for inkludering. Det kan bety å ta en pause mellom øktene. Andre ganger kan være vanskelig å vite nøyaktig hva som skal til, men det hjelper likevel å prøve å finne løsninger sammen med partifellene. Ofte kommer vi opp med hybridløsninger. Det kan være at jeg bruker telefon fremfor e-post. Deretter kan jeg sende en kort e-post med oppsummering av samtalen. Det funker for meg fordi jeg ikke kan skrive for mye på skjerm av gangen. Digital kommunikasjon kan både være en ressurs og en barriere for deltakelse, det er jo noe som påvirket de fleste under koronapandemien. Jeg tror at vi kommer til å se mange hybridløsninger fremover nå. Flere er i ferd med å forstå at man kan møte ulike behov og samtidig få jobben gjort. Det kommer oss funkiser til gode. Å bruke smarte digitale løsninger kan også bidra til å spare miljøet, ved å kutte ned på forbruk og reiser knyttet til møtevirksomhet. Det er kult å tenke på at det å inkludere alle, også kan være den beste måten å spare klimaet på.

Hva tenker du er det viktigste å fokusere på fremover? 

-Alle partiene må heve standarden sin for inkludering av funkiser og minoriteter. For å delta må funkiser føle seg velkomne. At regjeringen ikke tok CRPD inn i norsk lov bidrar for noen til mer kamplyst, men også at mange ikke føler seg velkomne inn i politikken. At vi ikke har CRPD i norsk lov forteller at våre menneskerettigheter ikke er viktige nok.

-Vi trenger økt kunnskap om kronisk og usynlig sykdom og hva det kan innebære for den enkelte. Hvorfor ikke alltid ha et hvilerom tilgjengelige for de som trenger det, for eksempel? Og ha større bruk av tolk? Ikke bare tegnspråk, men flere språk? Det må være mulig å være for eksempel funksjonshemma, skeiv, samisk -alt på en gang, også i politikken. For noen av oss er jo interseksjonelle, ikke sant? Det skal det være rom for.

Hva vil du si til andre som ønsker å engasjere seg? 

Jeg synes ikke jeg er verdens viktigste person, men jeg mener at mine erfaringer er viktig for samfunnet å vite om. Jeg tror mange av oss funkiser vet mye som kunne kommet kommunene våre til gode. Vi trengs alle sammen, for ingen andre vil gjøre jobben for oss. Det faller på oss. Har du tilfeldigvis en stor rullestol som tar plass? Dobbelt så kult – da må de se deg!