Intervju med Mille

Mille Falstad er 27 år og har bodd store deler av livet sitt i Hedmark, men bosatte seg i Horten for 1,5 år siden. I dag er hun fulltidsstudent og utdanner seg til å bli ungdomsskolelærer. Mye av fritiden bruker hun på organisasjonsarbeid, både lokalt og sentralt. Mille er blant annet 1. nestleder i Mental Helse Ungdom og har vært et aktivt medlem i Mental Helse Ungdom siden 2010. I tillegg vikarierer hun som kokk når hun har tid til det. I 2011-2012 mottok hun støtte fra NAV for å få generell studiekompetanse med undervisning i sitt eget hjem.

Hvorfor fikk du støtte til utdanning gjennom NAV?

Jeg tror at grunnen til at jeg fikk støtte av NAV var at jeg nektet å gi meg. Jeg kjempet hardt og måtte over en lang periode bevise at dette var det rette. Jeg havnet tidlig i NAV-systemet, og ble ung ufør når jeg var 19-20 år gammel. Men det at man er ufør, trenger ikke å bety at man skal være det resten av livet. Til slutt gav NAV meg støtte til å ta utdanning, og det er ingen tvil om at det var rett.

Jeg opplevde at det var veldig vanskelig å få støtte til utdanning, og jeg mener at det ikke burde være slik. Jeg har forståelse for at det koster penger, men jeg hadde ikke klart å fullføre uten den hjelpen. Om de ikke hadde ombestemt seg, så kunne jeg ha risikert å bli i systemet lengre eller at jeg fortsatt var der. Det ville ha vært dyrere for NAV, og framtidsutsiktene mine ville vært dårligere.

Hva har det betydd for deg å få utdanningen støttet av NAV?

Det betydde mye for meg å få utdanningen støttet. NAV gav meg muligheten til å fokusere på det som var viktig i livet mitt. Jeg kunne bruke all tiden min på behandling av psykiske helseplager og studiene. Dette var kjempelurt for både NAV og meg. Karakterene mine gikk fra 2 til 5 i så å si alle fag jeg tok, og den mestringsfølelsen gav meg mye glede. Det tok ikke lang tid før jeg gikk ut i arbeidslivet, og vinket farvel til et system som hadde vært tryggheten min i flere år. Jeg har aldri sett meg tilbake.

Var studietiden utfordrende?

Jeg ønsket å ta utdanningen min hjemme, og fikk mulighet til det. Det gjorde studietiden min mye enklere. I dag så studerer jeg på høyskolen, og ikke i hjemmet.

Hvor tror du at du ville vært om du ikke fikk støtte til å ta utdanning?

Mestringsfølelse er så viktig! Jeg gikk fra å være mye alene, til å bli aktiv i Mental Helse Ungdom. Der fikk jeg nok mestringsfølelse til å starte å drømme om fremtiden igjen. NAV hjalp meg videre, og gav meg nok til å stå på mine egne ben. Hvis jeg ikke hadde fått støtte, så vil det tatt mye lengre tid å oppnå det jeg har gjort, og det er ikke sikker at jeg hadde klart det. I verste fall så hadde det endt med at jeg fortsatt var i systemet.