Intervju med Kristin

Kristin Torske er 27 år gammel. Hun vokste opp i Tromsø, og flyttet til Trondheim i 2011 for å studere. Fire år senere fullførte hun en bachelor i sosialt arbeid, og hun har i tillegg et årsstudium i psykologi. Begge studiene er finansiert av NAV og hun fikk støtte fra 2009-2015. I dag er Kristin fast ansatt i en 80 prosent stilling, og har en hjemmekontorbasert jobb. Hun har assistenter ansatt for å gi bistand til jobb og fritid. På ettermiddagene er hun med venner og samboer, i tillegg til at hun trener. Tidligere har hun hatt organisasjonsverv og gjort annet frivillig arbeid på kveldstid, men hun har en pause fra dette inntil videre.

Hvorfor fikk du støtte til utdanning gjennom NAV?

Jeg har en synshemming, som gjør at det var en større risiko for at jeg ikke fikk fullført utdanningsløpene på normert tid. Grunnen til dette er at det ofte forekommer forsinkelser i forbindelse med tilrettelegging, produksjon av studielitteratur osv. Det å ha en synshemming kan føre til at det tar lengre tid å komme inn på arbeidsmarkedet og begynne på nedbetalingen av studielånet. Dette er årsakene til at jeg fikk støtte til utdanning gjennom NAV.

Hva har det betydd for deg å få utdanningen støttet av NAV?

Det var vanskelig å få innvilget de kommunale tjenestene jeg trengte for å kunne få studiehverdagen til å gå opp, og dette førte til en overbelastning av både restsynet og helsa mi. Dette skjedde i både Tromsø og Trondheim, og jeg ble sykemeldt. Begge studiene har derfor tatt ett år ekstra. Om jeg ikke hadde hatt vedtak på støtte fra NAV da, så ville jeg stått igjen med to års ekstra studielån. Det kan til og med hende jeg ikke hadde ønsket å gjenoppta studiene av økonomiske årsaker — selv om jeg ellers var fantastisk motivert for å bruke tid og ressurser på å fordype meg i slike givende og lærerike fag. Nå når jeg er ferdig med en bachelorgrad, er jeg også veldig glad for den kompetansen (både formelt og erfaringsmessig) jeg har fått ut av årene med studier. Jeg er ikke fremmed for tanken på å studere videre seinere, om det blir finansiert av NAV eller av studielån. Den muligheten betyr veldig mye for meg.

Var studietiden utfordrende, om så har du forslag til hvordan studietiden din kunne blitt mindre utfordrende?

Det er mange små og større utfordringer student med nedsatt funksjonsevne, men alt i alt syns jeg det har gått veldig greit. For min del ville det gjort en milevid forskjell om jeg hadde fått innvilget BPA tidligere. Selv om dette ikke er en tjeneste direkte knyttet til studiene, har den hatt alt å si for at jeg i det hele tatt hadde overskudd til å studere. Det ville også ha vært nyttig å hatt assistanse knyttet spesifikt til studiene, for eksempel i praksis- og prosjektperiodene. Da ville jeg fått en mye mer autentisk forestilling om hvordan jeg kunne ha bidratt på en arbeidsplass, og dette ville sannsynligvis vært ganske så selvtillitsgenererende. Ellers har transport til utdanning og praksis har vært ganske kronglete.

Hvor tror du at du ville vært om du ikke fikk støtte til å ta utdanning?

Jeg hadde sannsynligvis begynt på utdanning likevel, men jeg er usikker på om jeg hadde fortsatt etter avbruddene. Jeg er ganske målretta, og får mye igjen for å bidra med det jeg kan — så jeg liker å tro at jeg hadde funnet andre løsninger. Kanskje hadde jeg måttet søke om uførepensjon og jobbet frivillig, kanskje hadde jeg funnet på noe helt annet for å skaffe meg kompetanse og komme i jobb. Det som er sikkert, er at jeg ville ha måttet forberedt meg på å ta mange kamper for å få gjøre noe så selvsagt som å bidra til fellesskapet med de ressursene jeg har.