Nikita Amber Abbas

Jeg gikk ikke inn for å jobbe politisk, men da jeg ble med i ungdomsrådet ved Oslo Universitetssykehus forsto jeg hvor mye det er å gjøre, og alt vi kan forandre. Jeg forsto at det er i politikken jeg må engasjere meg for å få til endring i samfunnet.

Nikita meldte seg derfra inn en rekke organisasjoner som jobber interessepolitisk på sine felt, deriblant NHFU (Norges handikapforbund ungdom), Press (Redd barna ungdom) og Dyrebeskyttelsen Norge. Nå er hun medlem av Arbeiderpartiets råd for funksjonshemmede og representant i utvalget for kvinnehelse i regi av Helse- og omsorgsdepartementet.

Jeg ble engasjert da jeg forsto at diskrimineringen av funksjonshemmede stikker så dypt at selv jeg som er funksjonshemmet ikke innså at det var feil. Jeg trodde det var sånn livet var, at det var greit at jeg ikke var med på skoletur og deltok i gym. Men sånn er ikke livet, det kan faktisk endres.

Ikke «spesial»

Hun er ikke alene om å bli holdt på utsiden i undervisningsopplegget. En stor prosentandel av norske grunnskoler er ikke universelt utformet og mange barn i rullestol blir derfor nødt til å gå på såkalte spesialskoler eller tas ut av ordinær undervisning.

Bare ordet spesialskole synes jeg er spesielt. Du er jo ikke «spesial» bare fordi du trenger ekstra støtte i undervisning eller et tilgjengelig bygg.

Universell utforming i utdanning og arbeid, samt retten til brukerstyrt personlig assistanse (BPA) er blant fanesakene hun jobber for. Øverst på lista står kravet om å få CRPD inn i norsk lov. En FN-konvensjon for funksjonshemmede rettigheter som har blitt avvist av den norske regjering to ganger.

Å ikke ta CRPD inn i loven er et bevisst valg om å la vær å bedre levekårene våre, og unnslippe arbeidet det medfører. CRPD vil sørge for at vi som funksjonshemmede blir beskyttet av lovverket som egen gruppe. Det synes ikke jeg er for mye å forlange.

Fordommer og stereotypier

Manglende tilgjengelighet for funksjonshemmede speiler ofte stereotypiske holdninger i samfunnet. «Å, så fint at du engasjerer deg, men blir det ikke litt slitsomt for deg å være ute såpass mye?» har Nikita fått høre. Denne type kommentarer sier mye om folks forestillinger om våre ressurser i samfunnet forklarer hun.

Det stemmer at jeg kan bli mer sliten enn andre fordi jeg har sykdom, men jeg synes det er verdt å kjempe, fordi jeg vil at neste generasjon skal ha en kamp mindre å ta.

Som barn av innvandrere tilhører hun flere minoriteter og har opplevd at fordommer mot funksjonshemmede og rasisme krysser hverandre: folk som mener hun ikke er «norsk nok» selv om hun er født og oppvokst i Norge, og at hun derfor bør være takknemlig for å være del av det norske samfunnet.

Selvfølgelig er jeg takknemlig og glad for velferdsstaten, men å være takknemlig betyr ikke at jeg ikke kan fikse det som ikke funker. Det betyr ikke at jeg mister retten til å klage. Å klage er en viktig del av å endre samfunnet til det bedre. Grunnloven vi har i dag er på grunn av at folk var misfornøyde og sa i fra. Demonstrasjoner er klaging. Dette er klaging som tar samfunnet fremover. Det handler ikke om at jeg vil ha alt servert på sølvfat, det handler om elementære menneskerettigheter.

Utdanning for alle

Med utdanning i barne-og ungdomsarbeid ønsker hun i fremtiden å bli sosionom og jobbe med humanitært arbeid.  Utdannelse ble av andre ikke sett på som en selvfølge. Som 17-åring ble hun anbefalt uføretrygd og måtte ta kampen mot lave forventninger og et vanskelig NAV-system alene.

Det var vanskelig, men jeg visste hva jeg ville og hva jeg kunne klare. Skole og utdanning er så viktig for å kunne forsørge seg selv senere. Utdanning bør tilrettelegges for, ikke motarbeides. Alle barn bør få gå på den skolen de ønsker, og kunne velge den linja de vil på videregående. Jeg klarte det, men det bør være mye lettere å få til!

Et viktig ledd for likestilt tilgang til utdanning og arbeid er brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Istedenfor å tilrettelegge et helt arbeidsmiljø eller oppgaver kan man anvende assistent som et verktøy, det vil også spare mange for uføretrygd argumenterer hun.

Vi må få BPA på plass nå. Alle vet at det er for mange på uføretrygd, men det mange ikke vet er at en stor del ikke hadde noe annet valg enn nettopp det. Det er en konsekvens av at folk ikke får fullført utdannelsen sin eller tilrettelagt arbeid.

Hun deltar ofte i samtaler med politikere og har vært i flere møter med regjerningspolitikerne.

Jeg opplever å bli tatt godt imot: møtene har vært veldig inkluderende og jeg blir tatt på alvor. Departementene er ikke alltid like universelt utformet da, dessverre. Og det gjelder også Stortinget med alle trappene. Dét må gjøres noe med, for det er der jeg vil ende opp.

Til andre unge funkiser vil jeg si: fortsett å engasjer deg. Fortsett og forsett! Er det et møte som ikke er tilgjengelig for deg, gi faen og kom likevel – stå der til noen gjør noe med det. Ta den plassen.

Bilder av Nikita

Trykk på bildet for å se større versjon.