«Kjemp for alt hva du har kjært»

«Kjemp for alt hva du har kjært»

Av: Gaute Granlund

«Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så svært, døden ikke heller».

En av salmene som synges ofte i Den norske kirke er en skikkelig kampsang. Salmen legger ikke noe imellom. Det må kjempes. Det gjelder livet. Slik har jeg ofte kjent på det selv. Jeg må kjempe. Jeg har ikke lov til å legge ned mitt «våpen», som er den grunnleggende troen på at jeg har noe å bidra med i kirka, i samfunnet, og i møte med venner, potensielle kjærester og en framtidig familie. Jeg er født med et svært sjeldent syndrom. Det gir meg et helt karakteristisk utseende, dobbeltsidig ansiktslammelse og følgelig ingen mimikk.

Da jeg var barn tenkte jeg som et barn, drømte jeg som et barn, men da jeg ble voksen la jeg det barnslige av meg. Jeg hadde en fin barndom med ressurssterke foreldre og fine folk rundt meg. Stort sett ble jeg forstått, gitt tillitt, sett. Da jeg plutselig ble 18 år og skulle flytte hjemmefra føltes det derfor som om jeg var litt uforberedt, naiv, i forhold til verden rundt meg og menneskene som befolket den. Jeg synes det var veldig krevende å skulle komme inn i et nytt studiemiljø på Blindern uten å ha forholdt meg skikkelig til min egen annerledes- het. Jeg droppet ut av studiene og la ut på reise. Tilbake i Oslo havnet jeg tilfeldig på Teologi på Universitetet, resttorget. Der fant jeg meg selv i møte med de andres ansikt. Jeg fikk igjen tillitt, mot til å vise mine mange sterke sider og mitt medfødte syndrom. Årene gikk og plutselig var jeg teolog. I løpet av studietiden studerte jeg i Sør Afrika, hadde ulike deltidsjobber og mine tre siste somre som student jobbet jeg som vikarprest i Trondheim. Jeg kom også ut av skapet som homofil. Ingen av mine erfaringer er smertefrie, men jeg er uredd og har fått en slags gave i å eksponere meg selv; å ha et annerledes utseende å jobbe som prest er egentlig «eksponeringsterapi fra helvete». Å være synlig er å få reaksjoner, mye kjærlighet, men også fordommer og avvisning.

Jeg ble ordinert som prest våren 2011. Jeg måtte kjempe med kirka for å bli ordinert, mye var vondt og slitsomt, men jeg møtte også enormt mange fine folk. Folk som hadde genuin tro på at jeg ville bli en god prest for de menneskene jeg kom til å møte. Jeg tror ikke de har tatt feil. Jeg har jobbet i Trondheim og i Oslo, og vinteren 2012 startet jeg i stillingen som sokneprest på Røst, ytterst i Lofoten. 550 sjeler, en sokneprest som var homofil og med en funksjonsnedsettelse. Det kunne gått begge veier. Men jeg fikk møte mennesker som så meg, samtidig som jeg så dem, respekt og tillitt går begge veier, det skapes og opprettholdes.

Sommeren 2017, fem og et halvt år i nord, flyttet jeg tilbake i Oslo og er i skrivende stund prestevikar i Oslo. Jeg har aldri angret på at jeg ble prest. Det er enormt meningsfylt å møte mennesker i alle livssituasjoner og som prest med funksjonsnedsettelser og som homofil har jeg kontrasterfaringer som gir meg styrke i møte med mennesker hvis liv aldri kan settes på en formel. Vi mennesker er forskjellige og mangfold gir styrke. Jeg er klar over at jeg er privilegert, det høres rart ut å si det, men jeg er født med en styrke i meg, på tross av de utfordringene jeg har fått. Jeg unner alle å møte mennesker som ser, gir tillitt og våger å utfordre til engasjement. Takk til alle som har sett og møtt meg, og jeg håper og tror at jeg er med på å møte mennesker på en god måte.