Hopp til hovedinnhold

Hva skyldes ulikt utdanningsnivå blant unge med og uten funksjonsnedsettelser?

Les foredrag av forsker Sveinung Legard under lansering av prosjektet «Utdanning som arbeidsmarkedstiltak» 14.12.2016.

Hva skyldes forskjeller i utdanningsnivå blant unge med og uten funksjonsnedsettelser?

Et foredrag av Sveinung Legard. 

Tidlige erfaringer er viktige!

Et sentralt poeng i forskningen på dette området er at overgangen til voksenlivet – og da også høyere utdanning – må forstås som et kontinuum av hendelser fra tidlig barnsben av og fram til en voksentilværelse (Anvik, 2006; Grue, 2001). Når personer blir utsatt for uanstendig behandling, diskriminerende holdninger, manglende tilrettelegging i tidlig alder, forplanter dette seg gjerne negativt videre i utdanningsløpet. Og motsatt, når personer blir utsatt for anstendig behandling, likeverdige holdninger og tilstrekkelig tilrettelegging, kan dette forplante seg positivt videre i utdanningsløpet.

Jeg gjorde en intervjuundersøkelse i 2010 som illustrer dette poenget. I denne undersøkelsen lyttet vi til vi overgangshistorier blant unge som hadde gått videre til høyere utdanning og arbeid, og kom fram til to hovedtyper av historier.

Mot-alle-odds-historien var karakterisert av mangel på tilrettelegging og støtte i skolen, mobbing og lave forventninger fra lærere og andre voksne. Foreldrene, og da spesielt moren, ble trukket fram som helt sentral i å hjelpe enkeltpersonen med å overvinne mangler tidlig i skolegangen, å få barnet sitt diagnostisert og skaffe tilgang til relevant støtte og tjenester. I tillegg ble gjerne én annen enkeltperson eller institusjon – en lærer, rådgiver, spesialskole eller psykiatrisk behandlings-institusjon – plukket ut som ”redningsmann”. Denne oppdaget hvordan barnet egentlig hadde det, forstod dets behov, skaffet nødvendig hjelp og penset han eller henne inn på riktige spor mot utdannelse og arbeid.

Jobbe-med-systemet-historiene derimot var  karakterisert av riktig og tilstrekkelig tilrettelegging i skolen og generelt sett positive skoleopplevelser. Kombinert med dette var høye forventninger fra lærere, ansatte i helsevesen og andre type tjenester, samt familiemedlemmer. Også i disse historiene spilte foreldrene en sentral rolle, men deres forhold til skole og tjenester var samarbeidsorientert snarere enn antagonistisk. Overgangene på veien til høyere utdanning eller arbeid har gjerne vært nøye planlagt, og de unge var selv vært involvert i prosessen sammen med lærere og ansatte hos tjenesteytere.

Tidlige barndomserfaringer er viktig for senere overganger av forskjellige grunner. Relevant og tilstrekkelig tilrettelegging tidlig i skolegangen har ikke bare vært viktig for utbyttet av barne-, ungdoms- og videregående skole, men også for den videre karrieren. Det ser ut til at tidlig tilrettelegging som fungerer godt har en læringseffekt for personen med nedsatt funksjonsevne eller lærevansker, og at dette bidrar til hans eller hennes evne til å selv skaffe seg tilstrekkelig tilrettelegging på et senere stadium.

Videre sier historiene over noe vesentlig om betydning av sosial bakgrunn eller familiebakgrunn for vellykkede overganger. I våre historier spiller familien (og spesielt moren) en sentral rolle i å utløse ressurser til tilrettelegging i skolen, og å forholde seg til andre instanser som lege, sykehus, terapeuter av diverse slag, hjelpemiddelsentral og trygde-, arbeids- og sosialkontor for å kunne legge et solid fundament for framtidige karrierer.

Dette er relatert til et annet gjengangertema i litteraturen om unge funksjonshemmede som tilsier at det er de mest ressurssterke av de unge – i den betydning at de både har høy kompetanse, men også at de vet hvilke krav de kan stille til sine omgivelser og kjemper for sine rettigheter, at de har en positiv vurdering av egne evner og muligheter og at de klarer å manøvrere seg gjennom hjelpeapparatet – som klarer seg best i overgangene (Anvik, 2006; Berge & Lorentsen, 2009; Hansen & Reegård, 2008). Dette antyder at det er en sterk sammenheng mellom foreldrenes sosiale og kulturelle ”kapital” og hvilke ungdommer med nedsatt funksjonsevne som best mestrer overgangen til både høyere utdanning og arbeidslivet .

VGS finnes det liten forskning på!

Min forskning kommer først inn på VGS-nivå. Når det gjelder videregående skole er forskningen på gjennomføring og videre overganger for elever med funksjonsnedsettelser knapp. Forskning har primært vært rettet mot elever som mottar spesialundervisning. Dette omfatter lærevansker, fysiske funksjonsnedsettelser, minoritetsspråklig bakgrunn eller familiære eller sosiale problemer.

Kvalitative studier viser at manglende tilrettelegging, sosial marginalisering, faglig undervurdering og mangel på rådgivning, men vi har ikke større representative spørreundersøkelser om kartlegger omfanget av dette.

Dette er spesielt prekært ettersom så mange ikke fullfører VGS og/eller ikke fortsetter til høyere utdanning.

Vi vet mer om høyere utdanning

Forskningen på tilrettelegging og tilgjengelighet for studenter med nedsatt funksjonsevne ved studiesteder i Norge er imidlertid fyldigere, og viser at studenter med ulike funksjonsnedsettelser oppgir å møte en rekke barrierer.

En av de store undersøkelsene blant personer med nedsatt funksjonsevne – også kalt LKF07 – viste for eksempel at omtrent 24 prosent av studentene rapporterte at de måtte velge et annet studium enn hva de egentlig ønsket på grunn av sin funksjonsnedsettelse. De mest vanlige grunnene var mangelen på tilrettelegging ved studiet (53 prosent), etterfulgt av en følelse av å være sliten og mangle energi til å studere (31 prosent). Når det gjelder vanskeligheter med å gjennomføre studier man allerede hadde påbegynt, var utfordringer knyttet til organiseringen av hverdagen det viktigste, etterfulgt av vansker med å delta i studentaktiviteter ved lærestedet og fritidsaktiviteter blant studenter, finne en egnet bolig og egnet transport (Bjerkan & Veenstra, 2008, s. 169).

LKF07 indikerer også at undervisningen ikke var tilgjengelig i tilstrekkelig grad. Rundt 40 prosent av alle de unge i undersøkelsen rapporterte at de hadde hatt behov for tilpasninger under tidligere eller nåværende studier som de ikke hadde fått dekket.

Kvalitative studier viser blant annet at studenter med funksjonsnedsettelser må bruke betydelig lengre tid på organisere egen studiehverdag, noe som gjør at de får mindre tid til å studere eller ha et sosialt liv ved siden av (Brandt, 2005; Magnus, 2009). Da universitetene og høgskolene iverksatte en egen rådgivnings- og konsulenttjeneste for funksjonshemmede studenter bedret situasjonen seg noe, men mange steder fungerer disse rådgiverne mer som informasjonssentraler enn som praktiske hjelpere (Brandt, 2005). Denne informasjonen er heller ikke lett å få fatt på for personer som vurderer å søke om en plass ved lærerstedene. Omtrent én tredjedel av alle studentene i en spørreundersøkelse jeg var med på å gjennomføre i 2009, lot for eksempel være å søke om tilrettelegging da de begynte med sine studier fordi de rett og slett ikke var klar over dette var mulig.

Illustrasjon student med ADHD, som valgte sitt studiested fordi det var det eneste som kunne opplyse om tilretteleggingsmuligheter ved:

”Det var nesten umulig å finne ut av mulig tilrettelegging i høyere utdanning. Det var mye mailer og ringing. Jeg hadde egentlig tenkt å studere i en annen by, og var i kontakt med flere studiesteder. Det finnes noe informasjon, men dette er fordi som er blinde, bevegelseshemmede, døve eller dysleksi. Det virker som om det bare er det som gjelder i forhold til tilrettelegging. Svarene jeg fikk var, ”vi får se på behovene dine når du kommer”. Svarene gjorde det ikke så mye enklere, fordi det var vanskelig å vite hva man har rettigheter til og krav på. På videregående har du rett til tilrettelegging, her virket det som om det var noe man fikk dersom man var snille med deg.”

Flere studiesteder har blitt fysisk tilgjengelige de siste tiårene – spesielt gjelder dette relativt nybygde høgskoler og universiteter – men fremdeles sliter bevegelses-, syns- og orienteringshemmede ved eldre universiteter som henger etter i tilgjengelighetsarbeidet (Medby, Chrisophersen, Denizou & Edvardsen, 2007). Det er også mangel på tilgjengelige studentboliger.

Produksjonen av pensumlitteratur for personer med nedsatt syn er sen og pleier å forsinke studenter i deres studier (Kunnskapsdepartementet, 2007). Den økte kursinndelingen og eksamenshyppigheten som kom med Kvalitetsreformen i 2003 har gjort det enda vanskeligere for Norsk lyd- og Blindeskriftsbibliotek å produsere litteratur raskt nok (Brandt, 2005).

Et tema for noen år tilbake var Kvalitetsreformen. Studenter med funksjonsnedsettelse generelt sett fornøyde med Kvalitetsreformen: Mange opplever en tettere oppfølging fra utdanningsinstitusjonens side og at tettere samarbeid med andre studenter har gjort det lettere å få et sosialt liv (Brandt, 2005). På den andre siden har det økte tempoet gjort det vanskeligere for studenter som har ”dårlige perioder,” er mye syke eller er nødt å ha et sykehus- eller rehabiliteringsopphold (Brandt, 2005).

Kontinuitet i tjenestetilbudet

Et siste tema som har gått igjen i forskningen på overganger for unge med nedsatt funksjonsevne, er kontinuitet i tjenestetilbudet ettersom man går fra en livssituasjon til en annen, flytter fra et sted til et annet, eller går over til voksentilværelsen og derfor mister noen tilbud man har som ”barn.” Som vi så av undersøkelsene blant studenter med nedsatt funksjonsevne, var den største rapporterte utfordringen å organisere hverdagen – hvilket antyder en mangel på tilstrekkelige tjenester til å klare seg hjemme, til og fra studier osv. Å forholde seg til mange ulike tjenesteledd tar tid og energi fra andre aktiviteter som det å studere eller jobbe.

En studie som er gjennomført på overgangen fra barne- til voksenhabilitering viser at det savnes overgangssystemer som sikrer informasjonsoverføring og like rettigheter etter at man har fylt 18 år. Denne mangelen kan bety at den enkelte må lede fokuset bort fra studier og arbeid og over mot å få på plass og administrere selve tjenestetilbudet. En slik problembeskrivelse blir ekstra prekær ettersom det viser at de unge med størst problem i overgangen til arbeidslivet, er det som opplever problemer knyttet til sykdom og dårlig helse.

Hva kan gjøres?

Begrenset fokus på overganger i utdanningspolitikken. Ikke nødvendigvis galt. Størst mulighet tilgjengelighet i utdanningssystemet og best mulige tjenester for unge med nedsatt funksjonsevne generelt er nok det som har best innvirkning på at man tar høyere utdanning.

Samtidig er det for en del mennesker et problem at overgangssystemer ikke er på plass. Dette gjelder spesielt de som har behov og rett på tilrettelegging og tilpasning i høyere utdanning og arbeidsliv, eller som har behov for spesielle tjenester for å kunne studere, jobbe, drive med fritidsaktiviteter eller rett og slett komme seg gjennom hverdagen. For disse kan fraværet av overgangssystemer bety at man ikke kan ta den utdanningen man vil og er kvalifisert til, eller at man ikke kan konkurrere om innpass i arbeidsmarkedet på tilnærmet like vilkår som andre.

Det finnes en rekke områder hvor det er store rom for forbedringer når det gjelder støtte og smidigere ordninger for overgangen fra skole til høyere utdanning og arbeid. Dette gjelder blant annet å få på plass overgangssystemer mellom ulike utdanningsnivå eller mellom utdanning og arbeid. Her er det behov for ordninger som iverksettes før folk faller utenfor arbeidslivet, og ikke i etterkant av at de har gjort det. Et annet område er å styrke kompetansen på den råd og støtte som faktisk gis for å forhindre at stereotypiske holdninger om funksjonshemmedes hindringer og muligheter blir en barriere i seg selv. Det er også behov for å ”tette hull” i overgangen mellom ulike tjenestenivå når et individ flytter fra en kommune til en annen, eller beveger seg over i en ny livsfase (runder 18 år).

Her er noen forslag til hvordan disse områdene kan forbedres:

  • Få på plass overgangsordninger mellom VGS og høyere utdanning for elever med tilretteleggingsbehov. Dette kan ta form som krav om overlevering av informasjon om typer av tilrettelegging, typer av støtte og hjelpemidler som har vært tatt i bruk, samt anbefalinger om videre tilrettelegging til studierådgivere ved relevant studium, dersom eleven selv ønsker dette.
  • Bedre tilgangen til informasjon om tilretteleggingsmuligheter som finnes ved høyere utdanningsinstitusjoner ved for eksempel å gi dette en tydeligere plass på utdannings-stedenes hjemmesider, samt sende informasjon til rådgivere ved videregående skoler.
  • Gjøre ordningen med opptak på særskilte vilkår til en del av det generelle opptakssystemet til høyere utdanning, og sørge for at søknads- og vurderingsprosessen fullføres i god tid før studiestart slik at det er mulig å forberede eventuell tilrettelegging.
  • Sørge for at styrkingen av karriererådgivning for elever og studenter med funksjons-nedsettelser ikke forblir et forslag, men faktisk gjennomføres i praksis. Først og fremst handler dette om å styrke kompetansen til rådgivere på dette området, men i høyere utdanning innebærer det også å styrke selve karriererådgivningstjenesten og tilføre denne økte ressurser.
  • Innføre økonomiske insentiver som premierer utdanningsinstitusjoner som klarer å rekruttere studenter med nedsatt funksjonsevne, og som får disse til å fullføre en høyere utdannelse. Slike insentiver kan være en del av finansieringsmodellen til høyere utdannings-institusjoner, og være knyttet til studenter som er registrert ved utdanningsinstitusjonenes tilretteleggingstjenester.

Rapport om frafall

Unge funksjonshemmede produserte i september 2011 en rapport om elever med nedsatt funksjonsevne og frafall i skolen.

Nyhetsbrev om utdanning

Unge funksjonshemmede publiserte i februar 2012 et nyhetsbrev om tilrettelegging i utdanningen.

Rapport om tilrettelegging

Unge funksjonshemmede har laget en rapport om tilrettelegging for studenter med usynlige funksjonsnedsettelser.